Det kan skje noen svært få ganger i løpet av et menneskes liv. At man plutselig får en kort, uventet og dramatisk beskjed som man forstår at vil endre alt, men uten at man ennå aner hvordan livet vil bli etterpå. Det skjedde meg for første gang tirsdag 14. august 2012, nøyaktig klokken 23 om kvelden. Sjokkbeskjeden traff meg mens jeg satt alene hjemme i min lille studentleilighet på Majorstuen i Oslo. Jeg hadde vært på et introduksjonskurs på universitetet hele dagen, og var småsliten før kvelden startet. Humøret ble ikke bedre av at jeg fikk to telefoner, som begge viste seg å være fra påståelige telefonselgere. Fra rundt 22 satt jeg småfrustrert i sofaen og leste høstens første pensumkapitler. En time senere ringte telefonen for tredje gang – og igjen fra et nummer som ikke sto i kontaktlisten min. 

«Jeg er Vegard, men klokken er 23. Hva er det nå da?» sa jeg idet jeg tok telefonen. Det ble stille i telefonen et sekund eller to. Så hørte jeg et lavt sukk. Jeg rakk så vidt å tenke at det var en kvinne, og at dette gjaldt noe mye mer alvorlig enn telefonsalg, før hun begynte å snakke. «Dette er vakthavende lege Elisabeth Andersen fra Hamar sykehus. Jeg beklager å måtte fortelle at din far er brakt hit med ambulanse, og er alvorlig skadet etter en trafikkulykke. Han ber deg komme hit med en gang.» Stemmen hennes var både seriøs og vennlig. Jeg klarte likevel ikke å tro på det den fortalte meg. «Dette må være en forveksling. Faren min bor i Oslo og har ingen forbindelse til Hamar», innvendte jeg. «Det er nok dessverre ingen forveksling. Han sa navnet og nummeret ditt på ulykkesstedet, det er meldinger både til og fra deg på mobiltelefonen hans, og du står oppført som eneste pårørende på et kort i lommeboken hans. Pasienten vår heter Harald Hansen og er født i 1966, er omtrent 1,85 høy og middels kraftig bygget, med mørkt hår og kort skjegg», fortsatte hun.

Alt sammen stemte. Det føltes uvirkelig. Jeg ventet å våkne hvert øyeblikk, men ble bare sittende der forvirret med telefonen. «Hva i all verden har skjedd? Hvor alvorlig skadet er han?» spurte jeg. «Han er blitt påkjørt på en skogsvei ved Tangen, knapt 30 kilometer sør for Hamar. Men hvem som kjørte, og nøyaktig hva som skjedde er det politiets oppgave å finne ut av.» Legen tidde noen få sekunder før hun svarte på hvor alvorlig det var. Det var akkurat lenge nok til at jeg forsto sannheten før hun sa den. «Skadene er dødelige, dessverre. Faren din kan i beste fall overleve et par timer til, og driver ut og inn av bevissthet. Han gjentok flere ganger at han måtte få fortalt deg noe svært viktig.» 

Jeg avsluttet samtalen uten å si takk – og vaklet et øyeblikk på bena ved stuebordet. Så løp jeg.

Til toppen