En dobbel katastrofe

De dødes sanger er de levendes klagerop.
Det tenkte Eragon idet han skrittet over det forvridde liket av en urgal. Beistets knuste ansikt grinte opp mot ham mens han lyttet til klagesangene fra kvinnene som var kommet for å hente sine kjære fra den blodbestenkede slagmarken inne i Farthen Dûr. Bak ham unngikk Safira omhyggelig å tråkke på kadaveret; de glitrende blå skjellene hennes var den eneste synlige fargen i tusmørket som fylte det hule fjellet.
Det var tre dager siden Varden og dvergene hadde kjempet mot urgalene om herredømmet over Tronsheim, by-fjellet, men ofrene for blodbadet lå fortsatt strødd ut over slagmarken.
Det enorme antallet lik hadde gjort det svært vanskelig for forsvarerne å begrave sine døde. I det fjerne, innunder fjellveggen som omsluttet Farthen Dûr, kunne de se den dempede gløden fra et bål på størrelse med et lite fjell; det var der de falne urgalene ble brent. De fikk hverken begravelse eller ærefulle hvilesteder.
Etter at Eragon hadde våknet og oppdaget at såret hans var leget av Angela, hadde han tre ganger forsøkt å delta i oppryddingsarbeidet.
Hver gang var han blitt lammet av fryktelige smerter som lot til å eksplodere i ryggraden. Helbrederne
ga ham en mengde forskjellige brygg å drikke. Arya og Angela sa at det ikke feilte ham noe som helst. Vondt gjorde det likevel. Safira kunne heller ikke hjelpe; hun kunne bare dele
smerten når den spredte seg gjennom deres felles tankebaner.
Eragon strøk hånden over ansiktet og så opp på stjernene som blinket høyt der oppe i åpningen over Farthen Dûrde var halvveis utvisket av den sotete røyken fra likbålet. Tre
døgn. Tre døgn siden han hadde drept Durza; tre døgn siden folk var begynt å kalle ham Skuggedreper; tre døgn siden det som var igjen av trollmannens bevissthet, hadde herjet i sinnet hans og han var blitt reddet av den gåtefulle Togira Ikonoka,
Krøplingen som er hel - som han ikke hadde fortalt om til noen andre enn Safira. Opplevelsen hadde forvandlet
ham, men om det var til det bedre eller til det verre, visste han ikke. Han kjente seg skrøpelig, som om et plutselig støt ville komme til å knuse både den gjenoppbygde kroppen og
bevisstheten hans.
Og nå var han kommet til slagmarken, drevet av en morbid trang til å se følgene av krigshandlingene. Men nå som han var der, fant han lite av interesse. Han fornemmet bare den
intenst ubehagelige tilstedeværelsen av død og forråtnelse, og slett ikke stråleglansen han hadde ventet seg etter alle heltekvadene han hadde hørt. Eragon hadde vært vitne til mye brutalitet mellom mennesker,
dverger og urgaler - så mye at hadde det skjedd før drapet på Garmann, ville det ha ødelagt ham. Etter onkelens død gjorde det ham bare nummen. Han hadde for lengst, med
Safiras hjelp, forstått at den eneste måten å beholde forstanden på midt i så mye smerte var å finne noe å gjøre. Bortsett fra det trodde han ikke lenger på at det fantes noen iboende
mening med livet. Ikke nå når han hadde sett mennesker bli revet i stykker av Khul-krigere, når slagmarken hadde vært et
eneste mylder av sprellende lemmer, når jorden var så gjennomtrukket
av blod at det sivet inn i skosålene hans. Hvis det overhodet kunne finnes noe edelt ved krig, tenkte han, måtte det ligge i å slåss for å beskytte andre.

Til toppen