Fantaserer med religion

For Tom Egeland vil Bibelen alltid være den ultimate litterære opplevelse. Ikke rart noen av landets ledende teologiprofessorer elsker hans spenningslek med religion. Siden vi traff ham for første gang i Sirkelens ende i 2001, har arkeologen Bjørn Beltø blitt en av våre mest overraskende krimhelter. Den nevrotiske og briljante albinoen har løst de største religiøse og historiske gåter, men Tom Egeland kan fornøyd fortelle at både teologiprofessorer og religionseksperter er ivrige tilhengere av Beltø.

Bjørn Beltø er tilbake! Hvordan er det å begynne på nytt med en karakter så mange lesere har et sterkt forhold til? 
- Å skrive om Bjørn er litt som å treffe en gammel kompis du ikke har sett på et års tid. Du vet, han som alltid roter seg opp i et nytt mysterium før du rekker å spørre hva som har skjedd siden sist.

Djevelmasken er lagt til et kristent bygdemiljø mange nordmenn kjenner til. I hvilken grad er historien inspirert av hendelser fra norsk virkelighet?
- Historien er fri fantasi, men jeg har alltid vært fascinert av omreisende, karismatiske predikanter som ikke bare tente en religiøs ild i kristenfolket, men som – for å si det forsiktig – også tente kvinnene i bygda.  

Fra Firenze og Alexandria i de forrige bøkene, til Juvdal - en gjenganger i bøkene dine - i Djevelmasken. Hvorfor er Bjørn Beltø tilbake i Norge i nesten hele boken? 
- Etter fem bøker om Bjørn Beltø på eventyr ute i verden, hadde jeg rett og slett lyst til å skrive en helt annen type bok. Derfor henter jeg Bjørn hjem til Norge denne gangen og lar ham etterforske tre kriminalmysterier med okkulte undertoner. På mystisk vis henger de tre drapene sammen. 

Har Beltø-karakteren utviklet seg på noen overraskende måter, eller har alt gått som du planla da du startet med Sirkelens ende i 2001? 
- Bjørn føler hele tiden at verden motarbeider ham, men sant å si tror jeg det er en vrangforestilling i Bjørns sinn. Jeg planla aldri en hel serie om Bjørn da jeg skrev Sirkelens ende, men jeg avsluttet romanen på en måte som antydet en oppfølger. Strengt tatt er den oppfølgeren verken Paktens voktere, Lucifers evangelium eller Nostradamus' testamente, men derimot Den 13. disippel. Men ja, Bjørn har utviklet seg underveis. Selv om han fortsatt er nevrotisk og nokså pysete av seg, er han tross alt blitt litt tøffere med årene. Heldigvis er han utstyrt med en god porsjon selvironi. Dessuten har han omsider fått opprykk fra førsteamanuensis til professor.

Bøkene dine handler alltid om religion. Hvilke tilbakemeldinger får du fra religiøse miljøer? 
- Vet du hva? Overraskende nok har jeg prester og pinsepredikanter og sågar noen av landets ledende teologiprofessorer som faste, begeistrede lesere. Selv om Beltø-bøkene lanserer mildt sagt kontroversielle teorier om bibelhistorien, ser nok leserne mine at det teologiske fundamentet er nokså solid og presist. At jeg dikter videre, er en litterær lek. Det tror jeg også dypt troende lesere forstår og aksepterer.

Juvdal er et fiktivt sted, men dukker altså ofte opp i bøkene dine. Hva er det med dette stedet som tiltrekker deg som forfatter?
- Da jeg begynte å skrive min første roman i 1984, trengte jeg en erkenorsk bygd fjernt fra sivilisasjonen og lukket inne av åser og skoger, fjell og langstrakte heier. Den gangen ble jeg glad i Juvdal. En bygd og et dalføre som ikke finnes i virkeligheten, men som forhåpentligvis fremstår ekte og levende i lesernes fantasi.

Vi har hørt at du er veldig glad i gamle, sjeldne bibler. Dersom Olav Thon en dag skulle gitt deg en million kroner til å handle bibler for, hvilke hadde du kjøpt da? 
- Min første innskytelse var en Gutenberg-bibel. Men så sjekket jeg prisene, og en komplett original går visst for 25–35 millioner dollar. For en million kroner kan jeg i beste fall få et godt bevart løsblad. Så jeg tror heller vi gir den millionen til et veldedig formål, jeg.

Til toppen