Fossums formørkede fantasi

For fjortende gang er politimannen Konrad Sejer tilbake i Karin Fossums verden av gråtoner og tragedier, denne gang må han etterforske drapet på lille Elias. Vi snakket med Karin Fossum om menneskers skjebner, kompisdrap og det uunngåelige: Når skal Sejer pensjoneres?

Hvor kom ideen til Formørkelsen fra?

 - For lenge siden, det må ha vært på midten av 90-tallet da jeg akkurat hadde begynt å skrive krim, så jeg nyheter på BBC. Nyhetsoppleseren leste tørt og proft om et britisk ektepar, begge var leger med god sosial posisjon med to gutter. De hadde tatt inn på et luksushotell i Singapore, og bodde høyt oppe. Nyhetsoppleseren forklarer at moren hadde våknet opp og sett faren stå med sønnene i solen på balkongen. Plutselig ser hun at faren kaster den minste gutten ut fra balkongen, og stiv av sjokk ser hun at han kaster han den andre gutten utfor, før faren selv hopper. Nyhetsoppleseren leser videre på neste sak, og jeg tenker at «du kan ikke lese videre nå! Jeg må vite hva det er som har skjedd». Jeg lagret hendelsen, og tenkte at jeg en gang måtte finne en historie til den hendelsen. 

Hvem er hovedpersonene dine, Miele og Sylvi?
- De er gode eksempler på motsetninger som tiltrekker hverandre. Hun finner noe hos ham som hun alltid har ønsket seg; en tilsynelatende ro og selvsikkerhet. Han finner – i sin tunge og dystre verden – en dame som er sprell levende, og han blir tiltrukket av det.

Du beskriver avhengighet og alkoholisme. Hvorfor? 
--- Vi har en åpenhetstid nå, hvor det er mye stoff om menneskenes elendighet lett tilgjengelig, og for eksempel eksdrankere som snakker om det i media. Jeg leste også Kaia Nordengens kjempegode bok Hjernen er stjernen, som forklarer alle de kjemiske prosessene i hjernen, blant annet de som fører til avhengighet. Det er jo litt kjedelig stoff, så for å gjøre det mer konkret gjorde jeg Sylvis avhengighet til et stygt dyr som følger etter henne.

Dine krimbøker handler om tragisk vold mellom ‘folk flest’. Hvorfor er du opptatt av det?
--- Jeg har aldri vanket i et kjendismiljø eller et akademisk miljø, så selv om jeg kanskje nå er sosialt et stykke oppe på stigen, vil alltid sjelen min være igjen der jeg kommer fra. Jeg er ikke hjemmehjelp eller kassadame eller taxisjåfør i dag, men det er disse gruppene jeg identifiserer meg mest med. Den andre kriminaliteten, med mafia og karteller og seriemordere, det interesserer meg veldig lite. Jeg vet ikke noe om det, og da orker jeg ikke prøve å identifisere meg med dem. Kompis dreper kompis i fylla, dét er den vanlige kriminaliteten i Norge. 

Tenker du at skjebnen former dem, eller har Sylvi og Miele et valg om at livet skal bli annerledes?
--- Forholdet deres er dømt på forhånd. Vi mennesker leker at vi bestemmer i egne liv, for noe annet ville vi opplevd som ganske skremmende. Mieles sjel er ødelagt av fengsel og en brutal far, mens Sylvi er lettbent og overfladisk. Hun går inn i det forholdet og tenker at det ikke skal gå som det gjorde med mamma og pappa, men så gjør det jo det. De glir inn i det, og det er slik kriminalitet skjer. Det er hjerteskjærende å høre i rettssaler rundtom, hvor familier snakker tåredryppende om gjerningsmenn som hele tiden fant seg i dårlige situasjoner og aldri hadde noen ordentlige muligheter til å få et skikkelig liv, mens på den andre siden sitter ofrenes familie enda mer fortvilet.  

Konrad Sejer og du har fulgt hverandre i noen tiår nå. Han virker stadig mer ettertenksom og tilbaketrukket, hvor mange år har han igjen i politiet?
- Det er ikke mange! Jeg er kommet til punktet hvor det nærmer seg slutten. I boken jeg skriver nå, hvor jeg er kommet til side 70, gjør Sejer en oppsummering av sitt eget liv.  Da ser jeg plutselig når jeg skriver, at nå er vi der, ved slutten. Det føles greit og fint, og jeg tenker at det kanskje er den siste Sejer-romanen. Alle vi som skriver serieromaner kommer mot slutten en gang, og nå er tiden kommet for Konrad Sejer og meg.

Karin Fossum er intervjuet av Asbjørn Slettemark

Til toppen