| Forfatter: | Mari Moen Holsve |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2012 |
| Antall sider: | 380 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | Halvgudene ; Svart regn |
| Serie: | Halvgudene |
| Serienummer: | 1-2 |
| ISBN/EAN: | 9788202395506 |
| Kategori: | Fantasy |
| Alder: | 9 - 16 |
Trillingene Dina, Balder og Thea er tre tenåringer fra Nordstrand i Oslo. Men det er noe veldig, veldig spesielt med dem. De er halvguder.
Moren deres, Maél, er en gud fra et merkelig øyrike kalt Tiladnen, og fra Maél har trillingene arvet overnaturlige krefter. Dina er supersterk, Balder har supersyn, og Thea … vel, det er noe ekstra farlig ved Thea. Med disse nyoppdagede kreftene må trillingene reise hjem til Tiladnen og møte sin aller største fiende: Forbundet.
Forbundet, en stor og mektig organisasjon som forsøker å overta hele Tiladnen, har jaktet på Maéls barn i tretten år. Og nå har de oppdaget at halvgudene endelig har vendt hjem …
Sammendrag av forfatteren selv, Mari Moen Holsve!
Halvgudene og Svart regn er de første to bøkene i trilogien Halvgudene.
Vinner av ARKs barnebokpris!
Anmeldelser:
"Mari Moen Holsve er faktisk mer ryddig enn mange av sine kollegaer i sjangeren. Hun forteller tydelig, og det magiske universet er ikke overdrysset med unødvendige påfunn. Selv om fortellingen er tidløs, er det innført mange moderne referanser som gir styrket identifisering for unge lesere." Knut Anders Løken, Barnebokkritikk.no
"Holsve kan sjangeren sin og det mytologiske grunnstoffet. Ho skriv visuelt om fabeldyr og filmatisk om naturfenomen." Ingeborg Mjør, Dag og Tid
I noen timer etter frokost forsøkte Dina å overbevise seg selv om at hun ikke måtte prøve det ut igjen – ikke prøve om hun fremdeles var sterk. Det ville være som å innrømme at det virkelig hadde skjedd. Hun tråkket rundt i leiligheten og forsøkte å la seg distrahere, men ingenting hjalp. Dina holdt på å gå på veggen før klokka var blitt halv ett.
“Skulle ikke du gå en tur?” spurte Jostein fra kjøkkenet.
“Jo,” nikket hun, og grep husnøklene. Hun dro på seg skoene i gangen og var ute av døra på et øyeblikk. Hun hadde ombestemt seg. Noe måtte gjøres.
Dina gikk ikke noen lang tur. Hun fulgte veien til første kryss, og tok av inn en sidegate. Hun gikk femten-tjue meter, og så seg om for å sjekke at gata var tom. På en sånn fin lørdag ettermiddag var de fleste enten i sentrum eller på tur, så området var mer eller mindre øde. Hun hadde stoppet nettopp her, ved eiendommen til en av klassekameratenes foreldre, med hensikt: Rett foran henne stod garasjeporten åpen. Heitmann-familiens Chevrolet Corvette blinket lekkert i sollyset. Hun hadde sett dem kjøre gjennom nabolaget med den et par dager tidligere, og siden hun nå hadde satt seg fore å gjøre et eksperiment, hadde den dukket opp som et mulig forsøksobjekt. Dina gikk med stø skritt helt opp til Corvetten. Hun trakk pusten, hvisket stille du er en idiot inni hodet, og grep tak under støtfangeren. Med ett enkelt rykk forsøkte hun det umulige: å løfte bilen opp til armhøyde. Corvetten for i været. Dina hadde tatt hardt i av ren refleks – bilen veide jo flere tonn – men for henne var det som å løfte en liten lekebil, og det lød et høyt smell idet bilen traff trebjelkene i garasjetaket. Så begynte bilalarmen å hyle, og Dina hoppet bakover. Corvetten deiset i bakken og gynget opp og ned et par ganger, og alarmen fulgte Dina der hun løp av gårde ned veien og rundt kvartalet. Der sank hun ned på huk. Knyttet fingrene sammen foran knærne, bøyde hodet framover og trakk pusten dypt. “Det er ikke sjans’ i havet,” hvisket hun. Sånt skjedde jo bare ikke! Men det som hadde hendt med Corvetten, hadde overlatt lite til fantasien; det var ikke tvil om at Dina hadde løftet den høyt opp i været. Det hadde ikke engang spent seg i håndflatene. Hun var av en eller annen uforklaring grunn plutselig blitt kjempesterk.
