Intervju med illustratøren Jim Kay
Hva følte du da du fikk vite at du skulle illustrere Harry Potterbøkene?
Forskere hevder at The Big Bang vil bli etterfulgt av The Big Crunch, en teori jeg
føler at jeg nå har førstehåndserfaring med. Da jeg fikk vite at jeg hadde fått oppdraget
føltes det som en gledeseksplosjon, umiddelbart etterfulgt av en lammende skrekk.
Slik jeg ser det, er dette det beste oppdraget man kan få. Jeg er en kontrollfrik, så å bli
gitt muligheten til å designe karakterene, klærne, arkitekturen og landskapene til det
som meget mulig er den største fantasyverdenen i hele barnelitteraturen … La oss
bare si at jeg er ekstremt opprømt. Når det er sagt, er jeg også veldig bevisst det store
ansvaret som følger et slikt oppdrag. Jeg vil forsikre meg om at jeg gjør den beste jobben
jeg kan.
Er det én spesiell karakter eller scene du ser særlig frem til å illustrere?
Det blir litt som å skulle velge seg den største skatten i Aladdins hule; du plukker
opp én juvel, og i samme øyeblikk får du øye på en annen du heller vil ha. Jeg kunne ikke
engang valgt et favorittvesen akkurat nå (kanskje en thestral eller en tretryting, men
så har du også gnomer som er fantastiske karakterer, i tillegg til troll … Du ser problemet
mitt!). Det har vært fantastisk å tenke på å skulle skape karakterene, men for øyeblikket
er favorittoppgaven min å skape Galtvort. Det er første gangen jeg har tenkt på å
bygge en konstruksjon som opprettholdes av magi, og det er vanskeligere enn man skulle
tro.
Som kunstner, hvordan tar du fatt på en så stor jobb? Hvor begynner du når mulighetene er endeløse?
Det høres innlysende ut, men man begynner med teksten. Historien er alfa og omega, så
jeg vil bidra med det jeg kan for å virkelig vise dybden i Rowlings fortellinger på best mulig vis. Deretter følger masse kildearbeid. Bøkene har fått meg til å se annerledes på folk. Jeg scanner hele tiden folkemengder på utkikk etter interessante ansikter. For en illustratør finnes det ikke stygge folk eller folk med merkelig utseende - alle er interessante. Heldigvis for meg finnes det et vell av interessante folk i Kettering. Museum og biblioteker er favorittstedene mine for å hente inspirasjon. Man ser kanskje noe, alt fra en middelaldersk sko til en gammel
klokke, eller en plysjapekatt, og umiddelbart gir det deg ideer om karakterene i fortellingen,
om hva de ville gjort, hvordan de går. Min største utfordring er min egen irriterende
evne til å dysse ned de fantastiske elementene i skissearbeidet mitt. Det har tatt meg en stund å innse at til akkurat dette oppdraget kan jeg faktisk ta litt av. Over skrivebordet mitt henger ordene «Det er fantasy, din tulling» - en daglig påminner om å ha det litt gøy.
Er du fan av Harry Potter? Hva er i så fall dine første minner rundt det å lese bøkene?
Jeg er Harry Potter-fan, men som typisk er oppdaget jeg bøkene litt sent. Jeg hørte faktisk Stephen Frys fantastiske lydbokinnspilling av De vises stein før jeg leste den, i all hovedsak fordi jeg hadde kjørt med en T-bane full av skolebarn som ivrig diskuterte Potter. Det var faktisk minnene rundt det å starte på ny skole som ga gjenklang hos meg. (Vi flyttet da jeg var liten, så jeg måtte begynne på en ny og stor skole hvor jeg ikke kjente noen). Som voksen hadde jeg glemt hvor vanskelig skolen faktisk var, og det hele - inkludert eksamensangsten – kom tilbake. Særlig da jeg leste Føniksordenen! Det er helt utrolig å tenke på at hele Potters
verden; gatene, butikkene, vesenene, karakterene, alle disse fantastiske tingene har sin opprinnelse i hjernen til én person. For meg er det magi. Litt grå materie i en eller annens hode inspirerer andre til å lese, leke og skape egne ideer. Det er som en besvergelse som hopper fra person til person, som kaster seg på nytt igjen og igjen.Jeg vil holde den besvergelsen gående, kanskje legge til min egen lille vri, om mulig. På samme måte som Alice i eventyrland har inspirert kunstnere i over et århundre, håper jeg at mange forskjellige illustratører vil få
prøve seg etterhvert som årene går.
Hvem er favorittkarakteren din fra Harry Potter-universet?
Det blir som å skulle velge én favorittplate. Det forandrer seg hele tiden. Jeg er ganske
svak for Nilus, hovedsakelig fordi han er så klosset, men man må bare beundre Hermine
som nedlegger timevis med arbeid på biblioteket. Hun er virkelig limet som holder det hele sammen. Men det ville vært en helt annen historie. Jeg vil vite mer om Severus, der er det så mye dybde å hente. Visuelt sett må det bli Gygrid; han har et fantastisk hjerte, kledd i en enorm, rufsete kropp. For meg er Gygrids hytte som en forlengelse av fysikken hans: den gjør ham til en del av Galtvort, men holder ham også på avstand.
Hvordan vil du beskrive din egen stil?
Jeg har en tendens til å tilpasse stilen min til historien, noe som gjør livet ganske vanskelig. Men det er bra å stadig utfordre seg selv. Hvis det du gjør ikke er det minste skremmende, er det nok ikke verdt å gjøre heller. Jeg lærer stadig om illustrasjon og føler meg fortsatt ganske fersk i faget (dette blir min tredje bok). Jeg håper jeg aldri slutter å lære, for det er så mye jeg vil prøve meg på. Jeg føler jeg knapt har skrapt i overflaten. Hvilke råd vil du gi ungdom som
ønsker å bli kunstnere/illustratører? Jeg har møtt mange barn som sier at de ikke kan tegne eller male spesielt godt, og dermed tror de at et liv som kunstner eller designer er utelukket for dem. Jeg synes det er tragisk fordi ideene de har ofte er utrolige. Jeg synes ideer er det mest verdifulle noen i et kreativt yrke kan ha. Å tegne og male er litt som å spille gitar; hvis du øver nok, vil du bli bedre med tiden. Så ikke bekymre deg forden tekniske biten, bare konsentrer deg om å få ideene dine ned på papir, for det er dem som gjør deg annerledes enn alle andre.
Og ikke glem at hvis du har en god idé, så vil den skinne gjennom selv den mest uferdige
tegning. Litt som når man kun trenger tre akkorder på en gitar for å levendegjøre en sang.
Oversatt av Tom Erik Fure
Se video med Jim Kay her
Til toppen
