Utdrag fra boka:

«Hva gjør du her?» sa en stemme i det samme.

Nathaniel for sammen. Knærne sviktet, han grep etter husveggen, dro med seg et flak med maling og tumlet framover. Han traff bakken med knærne først. Våt snø sugde seg gjennom dongeristoffet. Barnåler stakk ham i håndflatene. Da han kikket opp, sto hun over ham. Han så nakne bein i gummistøvler. På oversiden av leggen så han en tatovering. En skikkelse med små vinger. En slags fe.

«Her,» sa hun og strakte ut en hånd med velstelte negler. «La meg hjelpe deg opp.»

Nathaniel forsikret seg om at hjertet hadde begynt å slå igjen, før han nølende grep hånden hennes og karret seg på beina. Kvinnen var like høy som ham, kledd i grå ullkåpe. Han var ikke sikker på om han var mest redd eller mest skamfull. Hun holdt fremdeles hånden hans da hun presenterte seg:

«Jeg heter Celeste.»

Hun var ganske ung. Kanskje i midten av tjueårene. Kåpen hennes hadde en hette som hun hadde trukket over hodet. Mørkeblonde krøller stakk så vidt ut av den. Det var noe urovekkende kjent med henne …

«Tenner …» stotret Nathaniel. «Ekornet …»

«Å, ikke bry deg om gamle Iora,» sa kvinnen med et lite smil i munnviken. «Han er ikke vant til besøk, og er, mellom oss, en tanke senil.»

Nathaniel stammet, prøvde å fortrenge hva kvinnen akkurat hadde sagt.

«V-vi har vært i en ulykke,» sa han, som for å klamre seg til noe han faktisk var sikker på at var virkelig.

«Jeg vet det,» svarte Celeste. Og i det samme la Nathaniel merke til noe. Noe som fikk ham til å tvile på om han var helt frisk, og lure på om noe var blitt ristet løs i hjernen hans i krasjet. Instinktene hans skrek til ham, ba ham løpe, men beina lystret ikke.

Det var øynene hennes, eller rettere sagt de isblå irisene hennes.

De snurret. Spant. Rundt og rundt som tannhjul. Rundt og rundt og rundt og rundt og rundt og rundt … og rundt … og rundt.

Til toppen