Omtale Hodejegerne
Kongen på haugen
Av Pål Andreassen
Møt Roger Brown, en liten sprett på 168 centimeter som er den definitive kongen på haugen i rekrutterings-firmaet Alfa, og som leverer mer eller mindre velkvalifiserte næringslivsledere for fete honorarer. Med en intervjuteknikk som er til forveksling lik FBI-agentene Inbaud, Reid og Buckleys ni-trinns avhørsmodell fra sekstitallet, griller han potensielle nye toppsjefer han er hyret inn for å plukke ut. Som Brown selv karakteriserer sitt arbeidsverktøy: «Det er et maskingevær i en verden av spretterter, et verktøy som gjør vei i vellinga, som ikke tar fanger, som gir raske håndfaste beviser».
Det betyr at alt, og absolutt alt om kandidatens profesjonelle og ikke minst private liv avsløres. Til og med hvilke kunstverk de har hjemme på stueveggen. Ikke minst hvilke kunstverk de har på stueveggen. For selv om Brown tilsynelatende tjener fett som hodejeger, og holder seg med både Arne Bang-tegnet villa fra 30-tallet og en blendende vakker kone med et lite lukrativt galleri på beste vestkant, trengs det monetært påfyll fra andre kilder enn Alfa.
Lykketreff?
I Ove Kjikerud fra vaktselskapet Tripolis har Roger Brown fått seg en drømmealliert i jakten på dyrebar kunst i private hjem. Det er en helt perfekt og genial ordning helt til de en dag kommer over et forsvunnet maleri av 1600-tallsmaleren Peter Paul Rubens, med en antatt verdi på hundrevis av millioner.
For de fleste et lykketreff for godt til å være sant, men Roger Brown er hode- og lykkejegeren som bare må sikre seg Rubens-verket. Maleriet er eid av hollenderen Clas Greve, som Browns kone har overtalt ham til å intervjue for toppstillingen i teknologifirmaet Pathfinder i Horten. Et selskap som er blant de beste i klassen på avansert GPS-teknologi. Det er en tilsynelatende perfekt jobb for Greve som inntil nylig har sittet i sjefsstolen hos Pathfinders konkurrent i Nederland, HOTE.
Inni granskauen
Men Clas Greve har ikke bare en fortid som teknologiekspert. Før han gikk inn i næringslivet, tilbrakte han åtte år i antiterrorgruppen BBE. En jobb som tok ham verden rundt og som også gjorde at han ble tatt til fange på Surinam med påfølgende tortur og helvete. Og hadde Brown vært litt mindre fokusert på tanken om Greves Rubens-maleri og litt mer på hans fortid, kunne han kanskje ha unngått det personlige helvete han snart skal oppleve.
Det er noe klassisk i Nesbøs oppbygning av denne røverhistorien. For det er nettopp det Hodejegerne er, og en veritabel sådan. Småkjeltringen som plutselig en dag gaper over litt for mye, og bokstavelig talt står med møkk til opp over ørene. Det skal ikke mye fantasi til for å se for seg en filmatisering av Hodejegerne - med sceneskifter fra designerdresser og armbåndsur i millionklassen i hovedstaden, til de dype granskogene nær svenskegrensen hvor Nesbø legger inn et ekstra actiongir.
Det skinner gjennom fra første linje at den uhyre populære forfatteren må ha hatt det ustyrtelig morsomt mens han diktet opp historien om Roger Brown. Hodejegerne er en roman på omtrent bare halve størrelsen av det vi er vant til med Harry Hole-bøkene, men til gjengjeld med et plot og et driv mange av hans spenningsforfatterkollegaer bare kan misunne ham.
Utdrag
En kollisjon mellom to kjøretøyer er enkel fysikk. Alt er overlatt til tilfeldighetene, men alle tilfeldighetene kan forklares med ligningen kraft ganger tid er lik masse ganger endring i hastighet.
Sett inn tilfeldighetene som tall for variablene og du har en fortelling som er enkel, sann og nådeløs. Den forteller for eksempel hva som skjer når et fullastet vogntog på tjuefem tonn og med en fart på åtti kilometer i timen treffer en personbil på atten hundre kilo med samme fart.
Basert på tilfeldighetene som handler om treffpunkt, karosserienes beskaffenhet og legemenes vinkel i forhold til hverandre, finnes det et utall varianter av denne fortellingen, men de har to klare fellestrekk: De er tragedier. Og det er personbilen som er i trøbbel.
Det er merkelig stille, jeg kan høre vinden puste i trærne og elven som flytter sitt vann. Armen min er lammet og jeg henger opp ned, klemt fast i kjøtt og stål. Over meg, fra dørken, drypper det blod og bensin. Under meg, på det sjakkmønstrete biltaket, ligger en neglesaks, en avrevet arm, to døde mennesker og en åpen beauty bag. Verden har ingen skjønnhet, bare beauty.
Den hvite dronningen er ødelagt, jeg er en drapsmann og ingen her inne puster. Ikke jeg heller. Derfor skal jeg snart dø. Lukke øynene og gi opp. Det er deilig å gi opp. Jeg vil ikke vente lenger nå. Og derfor haster det med å fortelle denne fortellingen, denne varianten, denne historien om legemenes vinkler i forhold til hverandre.