Ærlig og fantastisk! Terningkast 6
Bokanmeldelse: Anna Fiske: «Hvordan lager man en baby?»
KRISTINE ISAKSEN, VG
Den prisbelønte barnebokforfatteren Anna Fiske har laget en fantastisk feel good-barnebok om tema som får voksne til å famle med ordene og barn rope «æsj, så ekkelt».
Svaret på spørsmålet «Hvordan lager man en baby?» involverer både sex og fødsel, og kan være kinkig å legge fram for spørrehungrige førskolebarn. Selv voksne kan lure. En av bokas fremste kvaliteter er at den klarer å formidle både naturvitenskapelig kunnskap og mirakelet en baby er.
Det begynner med kjærlighet. Språket er muntlig, og de retoriske spørsmålene som blir stilt i teksten har mange morsomme svaralternativer. Hvilke typer kjærlighet finnes, hvordan kommer foreldrene seg til sykehuset (med helikopter? Til hest?).
Mange ganger tar forfatteren lekne omveier, men når det handler om sex og fødsel, sikter hun rett på. Her finnes ingen tåkeleggende sammenligninger med blomsten og bien. Oppslagene med en naken kvinne og en naken mann med spredte bein som attpåtil peker på sitt eget kjønnsorgan, er klar tale.
Fotografier hadde kanskje vært for tøff kost for bokas målgruppe, men siden alt er tegnet i Fiskes nydelige dempede fargepalett og tilsynelatende barnlige strek, tror jeg ingen mister nattesøvnen.
Teksten har dessuten en muntlig og lettsindig tone som ufarliggjør alt som er pinlig eller litt vanskelig å forstå. Fordelen med tegnede faktafortellinger er nettopp at forfatteren får sette stemning til hele hendelsesforløpet. Fiske eier fortellingen om livet i denne boken, og hun skjøtter det med respekt.
Forfatteren er kjent for myldrebøker som «Hallo Jorda!» og vant i fjor Brageprisen for «Elven». Oppslagene med mange like, men forskjellige sædceller, babyer og barnevogner blir en aldri mett av å studere. Det er nesten som at en får lyst til å finne fram fargeblyantene selv og melde seg på Anna Fiskes tegneskole.
Nå er det ikke sikkert den voksne høytleseren vil nikke gjenkjennende til alle beskrivelsene av svangerskap, fødsel og ikke minst spedbarnstid. Alle bekymringene og legebesøkene er IKKE med i denne boken. Tegningen av en smilende fødende gjør at man får lyst til å dra i håndbrekket.
Men siden boken er til barna, er det helt greit at kjærligheten til fosteret og deretter babyen sitter i forsetet. Derfor er det også fint at forfatteren har inkludert adoptivbarn, homofile foreldre og prøverørsbefruktning.
Den siste setningen i boken sier alt: «Det er et under og så fint at du er du.»
«Hvordan lager man en baby?» gir et skikkelig svar på spørsmålet boken selv stiller – uten tullball, men på muntert vis. Undring og takknemlighet for livet ligger som en undertone hele tiden.
Anna Fiske har laget en komplett faktabok om livet som inkluderer alle.
Sjokkerende direkte, terningkast 6
Cathrine Krøger, Dagbladet
- Selv er jeg fremdeles delvis traumatisert av min gode mammas hjelpeløse forsøk på den såkalte gode samtalen.
Samme hva sexologene og psykologene og samlivsterapeutene sier. Det er ingen enkel sak å fortelle barn hvordan de blir laget. Særlig naturlig er det nemlig ikke å forestille seg denne egentlig ganske absurde handlingen mellom kvinne og mann, for ikke å si mellom mor og far.
Selv er jeg fremdeles delvis traumatisert av min gode mammas hjelpeløse forsøk, og jeg innrømmer glatt at jeg selv har sneket meg unna den såkalt gode samtalen med døtrene mine. De er dessverre for store til å kunne introduseres for Anna Fiskes «Hvordan lager man en baby?». Den er en pedagogisk åpenbaring med sine nesten sjokkerende direkte tegninger og rene fakta, pakket inn i hennes myldrende naive billedverden og lekent humoristiske strek.
Fryktelig pinlig
Den første norske barnebokforfatteren som fortalte norske barn at de ikke kom med storken, skal ha vært Anne-Cath. Vestly. Det gjorde hun på radioen på femtitallet, og det skapte rabalder. For min del husker jeg 70-tallets barne-tv-tante (det het så den gang) Vibeke Sæther, som i all sin pedagogiske velmetthet satt med et inderlig uttrykk og vugget sin gravide mage mens hun sang: «I min lille mosters mage er en liten barnehage». Gudene vet hva andre barn tenkte, men jeg husker det som fryktelig pinlig. Trond-Viggo Torgersen revolusjonerte nærmest sjangeren med tv-serien «Kroppen», selv om også den førte til mye knis og rødming.
Selv har jeg problemer med mye av det som har kommet ut av barne- og ungdomsbøker i sjangeren. For det er en hårfin balanse mellom den pedagogiske iveren etter å naturliggjøre tematikken, og det å respektere barns integritet og bluferdighet. Spesielt de som på død og liv skal snakke barnets språk, med et innsmigrende og ofte påtrengende pedagogisk alvor. Det må humor til, tenker i hvert fall jeg. Det har Anna Fiske. Tegneserieskaperen, illustratøren og billedkunstneren er av våre aller beste barnebokforfattere. Hun skriver faktabøker, tegneserier om tyngre temaer som angst, lette myldrebøker, og har flere ganger blitt tildelt pris for årets vakreste bok. I fjor fikk hun Brageprisen for ungdomsboka «Elven».
Kjærlighetens mange former
«Hvordan lager man en baby» åpner med myldrebokaktige tegninger av ulike arter av menneskeslekten, gamle og unge, babyer i alle figurer og former, brune og hvite og svarte. Så spør Fiske; «Hvordan lager man en baby», og kommer med ulike illustrerte forslag: Med farlige væsker? Med smør, sukker og egg? Leire? Hammer og spiker? Spermier og egg?
Også kjærligheten kan ta mange former. Det viser Fiske med tegninger av et barn som elsker kosedyret sitt, en mann som elsker fart, mann som elsker mann, kvinne som elsker kvinne, og altså kvinne og mann som elsker hverandre. De som elsker vil gjerne være så nær hverandre de kan.
Struttende penis
«Hvis det er en mamma og pappa, fører de inn pappaens penis i mammaens skjede. Da er de så tett sammen som mulig», heter det. Dette illustrert med en fyrstikkliknende far med en ivrig struttende penis som roper «Hallo», og en kvinne med sprikende ben og en skjede som sier «Velkommen inn».
Så sjokkerende direkte, så enkelt, så tilforlatelig og humoristisk. Passe tegneserieaktig med Fiskes karakteristiske strekmennesker, grimme på sitt vis, omgitt av med mye luft og klare, myke farger. Fiske fortsetter fortellingen med å vise hvordan spermiene konkurrerer om å komme først til egget. Et mylder av svømmende spermier med dykkemasker og capser og badedrakter som roper «Unna vei», «Fløtt deg», «Jeg vinner». Hvem tror du vinner, spør Fiske så, og innlemmer dermed de unge leserne gjennom å aktivisere dem.
Og så – endelig, en spermie vinner kappløpet mot egget, de forenes i to celler som blir fire som blir åtte etc. Barnet vokser, dette vist gjennom ni ulike tegninger, både av mors mage, og av barnet inni magen sett fra barnets perspektiv: «Hjertet mitt begynner å slå». «Jeg begynner å få ører, det er lurt å ha». Den store magen er også tegnet i ulike former, som praktisk spisebrett for eksempel. Inntil fødselen begynner og barnet stikker hodet ut av mors skjede. Også dette illustrert i ulike fasonger, mor på knærne, liggende i en seng, stående.
Det er så elegant gjort, så stilig, lekende lett, varmt, humoristisk og intelligent. Denne må da gi Anna Fiske nok en pris.
Legger ikke fingrene imellom, nrk.no
Glem storken, her får de små direkte forklaring på hvor babyene kommer fra.
Anne Cathrine Straume, nrk.no
Anna Fiske tar ingen omveier når hun skal fortelle hvor barn kommer fra. Hun tilbyr morsom og lærerik hjelp til sjenerte foreldre og nysgjerrige barn.
De fleste foreldre får før eller senere spørsmålet: Mamma, hvordan lager man en baby? Svaret gir Anna Fiske i sin nye bildebok.
Åpner du boken, ser du et hundretalls sædceller som svømmer mot et stort, gult egg. Bare én av dem vinner. Dette kappløpet kommer Fiske tilbake til flere ganger senere i boken, der lar hun dem konkurrere mot hverandre, rope og herje, inntil en av dem får smelte sammen med det vidunderlige egget.
Størst av alt er kjærligheten
Det begynner med kjærlighet, skriver Fiske. Og den finnes det mange typer av. Noen elsker hunden sin, noen elsker fart, og mange elsker hverandre.
Mangfoldet er et grunnelement i denne rause boken, som altså er munter sakprosa for barn om forelskelse, sex, graviditet og fødsel. Fiske forklarer hva som skjer inni kroppen og hun forklarer – og viser eksplisitt – hva som skjer med kroppene, som jo nærmer seg hverandre og må sammenkobles, skal det bli barn av det.
Å kose sammen nakne, mann og kvinne, kvinne og kvinne eller mann og mann, kalles samleie og er noe voksne gjør fordi de er kjærester og fordi de synes at det er godt, skriver Fiske, og lar hjerter omkranse nakne par som ligger med hverandre.
Det er uvant å se så usensurerte illustrasjoner i en barnebok. Men hvorfor ikke kalle en spade for en spade? Fiske viser hva som skjer under et samleie, og forteller også at det ikke er alle som får barn på den naturlige måten. Både prøverør, inseminasjon og adopsjon får sin forklaring.
Informativt og morsomt
Språket veksler mellom det barnlig humoristiske, og mer medisinsk terminologi, som spermier, embryo, penis og vagina. Faguttrykkene kan være en stopper, men det er jo den voksne som skal lese boken og sammen med barna få elskende, nakne par i fleisen.
De er ikke spesielt vakre, Anne Fiskes mennesker, verken påkledd eller avkledd. Det synes jeg er fint. For nakenhet er så mye mer enn glansbilder.
Overskudd og overflod er betegnelser som passer godt på mange av Fiskes bøker. Også i baby-boken omfavner hun det store fellesskapet. På ett bilde befolker alle de nyfødte babyene jorden som et fargerikt verdenskart. Det er kreativt sett.
Fiske insisterer på at ethvert barn er et elsket, ønsket og unikt individ i mengden. Samtidig som hun svarer på et konkret spørsmål, åpner hun opp for magien i livets mysterium:
Alle barn er forskjellige. Det finnes bare én som deg. Det er et under at vi blir til og finnes, det er et under og så fint at du er du.
Passer for deg som:
Anna Fiske får det til å se enkelt ut.
Av Aksel Kielland, periskop.no
I likhet med de fleste voksne som leser bøker rettet mot barn og ungdom, har jeg stor sans for Anna Fiske. Jeg synes hun er morsom, jeg liker den enkle streken jeg kan slumpe til å omtale som «barnaktig», og enkelte av fortellingene hennes – som for eksempel Vaskedamen – bærer på en lavmælt humanistisk patos som jeg finner absolutt uimotståelig.
Samtidig har det den siste tiden sneket seg inn en mistanke om at årsaken til at jeg liker arbeidet hennes så godt, er at det harmonerer bedre med mine egne kunstneriske preferanser enn de som innehas av publikummet de er laget for (jfr. Periskops sak fra i fjor, om at ungdommen er langt mindre begeistret for Fiskes Bragepris-vinner Elven enn norske kritikere).
Denne mistanken er en uunngåelig konsekvens av usikkerhetsmomentet som ligger til grunn for all kritikk av kunst for barn og unge – nemlig den voksne kritikerens bevissthet om at han ikke selv tilhører målgruppen, og derfor mistror sin evne til å bedømme aspekter som spenning, estetisk behag og formidling av generasjonelle erfaringer.
Trekker man denne problemstillingen til sin ytterste konsekvens, blir ikke spørsmålet hvorvidt Fiskes Elven mislykkes i å treffe ungdomspublikummet, men hvorvidt den i realiteten er en bok laget for voksne som er avhengig av illusjonen om at den er ment for et yngre, mindre reflektert og belest publikum enn dem selv for å sette pris på den.
Outsourcing
Disse tankene svirret i hodet mens jeg leste Fiskes seneste utgivelse Hvordan lager man en baby? – ikke minst når jeg lo. Boken er en illustrert gjennomgang av hvordan babyer blir til, og er ifølge forlaget beregnet på barn i alderen fire og oppover. Ville en fireåring av egen fri vilje gått inn i en bokhandel og kjøpt akkurat denne boken om menneskelig reproduksjon? Ønsker dagens barnehagebarn å få biologiundervisningen sin formidlet via enkle strektegninger eller foretrekker de høyoppløselige fotografier og naturalistiske 3D-modeller? Og hva synes egentlig målgruppen om at boken forklarer hvordan par bestående av to kvinner går frem for å skaffe seg en baby, men ikke par bestående av to menn?
Om disse spørsmålene fremstår som absurde er det fordi man rett og slett ikke kommer utenom den rollen voksne spiller som portvoktere, kuratorer og veiledere når man skal vurdere kultur laget for et ungt publikum. Frem til et visst alderstrinn går alt gjennom en voksen, og i tilfellet Hvordan lager man en baby? kan man også argumentere for at voksne faktisk er målgruppen. For hva er vel dette om ikke et verktøy som lar voksne innvie barn i et av livets mysterier, samtidig som de outsourcer jobben med å forklare potensielt beklemmende detaljer til en av landets mest kritikerroste tegnere og fortellere?
Selv om kritikere som befatter seg med kunst for barn og unge, gjør klokt i å reflektere over sine smakspreferanser med jevne mellomrom, kan jeg ikke se at disse problemstillingene er relevante i denne sammenhengen. Fiske har laget en sjarmerende og befriende direkte bok, som skildrer skapelsesprosessen fra forelskelse og kjæresteri til samleie og ni måneder i mors liv – helt frem til hovedpersonen skvises ut. I Hvordan lager man en baby? glimrer eufemismene og metaforene med sitt fravær, og kroppene som avbildes kan vanskelig anklages for å være idealiserte. Det dreier seg med andre ord om sosialdemokratisk folkeopplysning i samme tradisjon som Trond-Viggo Torgersens Kroppen, bare enda mer lettfattelig og rett på sak.
Hallo! – Velkommen inn!
Det mest oppsiktsvekkende – i betydningen ‘det som muligens vil få voksne lesere til å heve et øyenbryn’ – ved Hvordan lager man en baby? er avbildningene av samleier. Kjønnsorganene omtales konsekvent som penis og skjede, og samleier forklares som noe voksne «gjør fordi de er kjærester og fordi de synes at det er godt» og fordi de «vil være så nære hverandre som mulig». Én tegning viser en naken mann og en kvinne som kysser hverandre. Penisen sier «Hallo!», skjeden sier «Velkommen inn!», og på neste side får man se hvordan denne interaksjonen arter seg i praksis.
Fiskes strek eliminerer seksuelle tabuer og kroppslig skam i kraft av sin enkelhet og mangel på sensualitet. Forplantning fremstilles som en biologisk prosess, men følelser spiller like fullt en avgjørende rolle: Sex skildres konsekvent som et uttrykk for kjærlighet (snarere enn fysiske drifter), og selv om dette naturligvis ikke er noen universell sannhet, synes det heller ikke maktpåliggende å frarøve barna deres illusjoner om motivasjonen bak deres tilblivelse på dette stadiet. Med tanke på at kjærlighet er en følelse barna selv har erfaring med, er dette også et pedagogisk valg, og Fiske er påpasselig med å påpeke at det finnes mange typer kjærlighet, og at man kan elske is, kosedyr, fart, natur og kjærester – men på forskjellige måter.
Den fremste innvendingen mot Hvordan lager man en baby? er at visse sider er litt vel enkle. Dette gjelder særlig de nærmest abstrakte oppslagene som skildrer sædcellenes svømmetur inne i kvinnekroppen. Disse illustrasjonene er forbilledlig informative, men de er også såpass simplistiske at de aktiviserer den psykologiske mekanismen som får voksne lesere til å tenke at «det der kunne jeg gjort også» – hvilket er en reaksjon verken leser eller forfatter er tjent med. Tegningene som avbilder mennesker er derimot sjarmerende og morsomme, og Fiske legger jevnlig inn pekebok-sider som kan aktivisere barna mens de voksne leser.
Penisen sier «Hallo!», skjeden sier «Velkommen inn!», og på neste side får man se hvordan denne interaksjonen arter seg i praksis.
Avmystifisering av kroppen
Hvordan lager man en baby? føyer seg inn i bølgen av realfagsstoff rettet mot et (veldig) ungt publikum og i trenden med bøker som avmystifiserer kroppsdeler som tradisjonelt har vært oppfattet som ekle eller flaue å prate om (Giulia Enders’ Sjarmen med tarmen, Nina Brochmann og Ellen Støkken Dahls Gleden med skjeden). Viktigere er imidlertid at Fiske bruker sin karakteristiske strek og medmenneskelighet til å forklare barn de tekniske prinsippene bak deres egen tilblivelse, samtidig som boka understreker at de er her på denne overbefolkede kloden av en grunn, og at foreldrene deres har gledet seg veldig til at de skal dukke opp.
Det er ingen liten bragd å balansere biologi, humanisme og humor på denne måten, men Anna Fiske får det til å se enkelt ut.
Til toppen
