«Gutta i trehuset møter Det var en gang et menneske.» VG
Krumspring i middelalderen
Har du barn i alderen mellom 8 og 12 har du med stor sannsynlighet hørt om ”Gutta i trehuset”. Dette er tull og tøys fra Australia som ungene elsker. Nå har det kommet noe nytt og enda bedre. Som i tillegg er norsk! For Simon Stranger har tatt en neve ”Gutta i trehuset”, en klype ”Det var en gang et menneske”, tilsatt en real dose av alt han selv syns er morsomt for så å riste blandingen lenge og vel. Resultatet er rett og slett uimotståelig! Her er det mye humor, litt historisk fakta, tøffe jenter, ”ekte” riddere, hjelpsomme krokodiller og mye, mye mer. Alt lekkert, lekent og detaljert illustrert av Helena Lindholm.
I boken møter vi ”ridder” Don Simon Quijote og Helena. Helena blir beskyldt for å være en heks. Alle kriteriene passer på henne og kongens tjenere syns det er på høy tid at de faktisk finner en ekte heks. Da holder det lenge at hun har ”langt hår, nese midt i fjeset og eier et kosteskaft”. Dette er på den tiden da svartedauden herjer i Europa. Og sjansen er stor for at det står en heks bak det hele. Eller? Helena rømmer, møter Don Simon og sammen tar de opp kampen mot svartedauden. Den må stoppes, men hvordan? Heldigvis kan Marco Polo, som selvsagt bor i Venezia og ikke på Vennesla, gi dem god hjelp på veien. Og Simon, han må til slutt virkelig bevise hvilken ridder som bor i ham.
Her er det altså mye tull og tøys. Mye. Enda litt mer enn mye faktisk. Men det er også en kjerne av noe mer. En hard kjerne som smyger seg inn i bevisstheten uten at du er klar over det. Smuglæring på sitt beste. For forfatteren har tatt seg tid til litt dypdykk i historiebøkene, og ikke minst i nyere forskning. Har du fått med deg at det ikke lenger er rottene som er syndebukken for svartedauden? Det er loppene som har skylda. Og det lærer du for eksempel i denne boka. Du lærer også en god del om Marco Polo sin historie. Den er kortfattet, men sann. To snakkebobler er på kinesisk, og her er det Google translate som må ta skylden for eventuelle feil, sier forfatteren selv. Den svarte prinsen er en historisk skikkelse, Hoggeren fra Hokksund er det ikke. Sånne ting. Det burde være mulig for barna å skille mellom fakta og fabel. I alle tilfellers skyld er det noen oppklarende sider bakerst i boken der det finnes mer fakta enn tull.
*Selv luften er laget av noe. Noen mener den er laget av usynlige sitrondrops som det ikke går an å tygge, og som ikke smaker sitron. Noen tror den er laget av promp fra romvesener, som bruker jorden so utedo. Andre tror den er laget av forskjellige gasser, som nitrogen (78%) oksygen (21%) og argon (1%).
Språket matcher boken på alle vis. Det er lekent og lettlest. Det er krumspring og avsporinger. Det er fakta og løgn. Det er snakkebobler, ballader, sangtekster, brev og eventyr. For å nevne noe. Boken er uten regler. Ingen strenge former. Vil karakterene bryte ut i sang, får de lov til det. Og for en herlig verden det er! Barn trenger et dytt bak til å utfordre sin egen kreativitet. De må se at de ikke alltid er omringet av grenser. Det fins trafikkregler, tidsfrister, leggetider, godtelover og gloseprøver. Men det finnes også vitser, sang, liksomlek, fantasi og promp. Verden rommer alt. En ting utelukker ikke automatisk den andre. Det er lov å tulle med historie. Men som med alt her i livet, du må vite hva du gjør. Og det gjør Simon Stranger! Han vet så inderlig godt hva han gjør. Og det syns godt at han har det så innmari gøy mens han gjør det.
Utstyrt med en bøtte på hodet, et kosteskaft under armen, og over skrevs på sin stolte gris Rosinante rir ridder Don Simon Quijote fra La Mancha i Spania avgårde sammen med sin nye venn Helena. De legger Middelalderen bak seg i denne boken og rir videre inn i Oldtiden i den kommende boken. (Som skal komme en gang før sommeren).
Christine Lyngdal
barnebokbloggen.no
Til toppen
