- Vet du hva, oldemor? Eva har falt ut av vinduet i andre etasje.
- Mari-Johanne! kjefter mamma.
Endelig ser oldemor på mamma, så mari-Johanne får fred. Hun gisper så det surkler langt nede i den gamle halsen. Det skrukkete ansiktet faller liksom helt sammen.
- Så, så, sier mamma og stryker oldemor på hendene. - Det gikk bra med Eva. Hun er på sykehuset nå. Og i trygge hender.
- Eva er bevisstløs! roper Mari-Johanne og tenker at nå får endelig mamma og oldemor noe å snakke om, eller så kreperer oldemor.
- Det er dukken, skriker oldemor med tynn stemme fra sengen. - Det er Isabell Viktoria. Hører du? Det er dukken! Hun gisper etter luft og blir helt grå i fjeset.
- Jeg skal hente en pleier, sier mamma og småløper ut av rommet.
Oldemor stirrer på Mari-Johanne og puster så det surkler i halsen. - Dukken, gjentar hun. - Hva har skjedd med ... dukken?
Mari-Johanne rister på hodet. Det har visst rablet helt for gamla nå. Men hun snakker i hvert fall ikke om det teite gullkjedet lenger. - Jeg fatter ikke hva du sankker om, sukker Mari-Johanne.
- Dukken min, Mari-Johanne. Du husker vel dukke min? Isabell Viktoria
- Åh, den ja, sier Mari-Johanne og tenker etter.
Oldemor hadde en dukke som Mari-Johanne var veldig fascinert av da hun var liten. Den het visst Isabell Viktoria. Oldemor behandlet dukken som om hun var dronningen selv. Hun kjøpte fine klær og smykker til henne. Hun ble lagt i noe som så ut som en himmelseng. Og dukken hadde eget teservise og sikkert ti par sko. Ofte, da Mari-johanne kom på besøk, satt Isabell Viktoria på ullike steder i huset. Noen ganger ved stuevinduet, eller på kommoden i gangen, og av og til satt hun til og med på bordet ved siden av kakefatet. Men som regel tronet hun på gullfarget stol med myk, rød pute ved peisen. Og hun hadde alltid nybørstet hår.
- Du må reparere den, piper oldemor
- Er den ødelagt da? spør Mari-Johanne.
Oldemor strekker den tynne armen ut mot henne. - Kom hit, hvisker hun.
Mari-Johanne reiser seg motvillig og går bort til henne. Oldemor griper hånda hennes og klemmer den så hardt at knikene hennes blir helt hvite. - Au! Det gjør vondt.
Men oldemor slipper ikke taket.
Til toppen
