Modellen (Innbundet)
Forfatter:
Forfatter: | Lars Saabye Christensen |
Innbinding: | Innbundet |
Utgivelsesår: | 2005 |
Antall sider: | 322 |
Forlag: | Cappelen Damm |
Språk: | Bokmål |
ISBN/EAN: | 9788202248772 |
Forfatter: | Lars Saabye Christensen |
Innbinding: | Innbundet |
Utgivelsesår: | 2005 |
Antall sider: | 322 |
Forlag: | Cappelen Damm |
Språk: | Bokmål |
ISBN/EAN: | 9788202248772 |
Nok en gang inviterer Lars Saabye Christensen oss med inn i sitt unike univers.
Maleren Peter Wihl er snart femti år, og skal åpne en ny, stor utstilling. Mens han sliter med maleriene, kjenner han at han er i ferd med å miste synet. Den litt tvilsomme vennen og øyekirurgen Thomas tilbyr Peter å hjelpe ham. Og Peter er villig til å gå langt for å beholde synet. Svært langt. Modellen er en fortelling som etterlater deg med en urolig, litt ubehagelig følelse.
Et halvt år tidligere mistet han synet.
Peter Wihl arbeidet i atelieret, en ettermiddag i oktober, med maleriene til jubileumsutstillingen, tolv store lerreter. Han hadde sin uniform på, han var klar for krigen: nakne føtter i de slitte sandalene, den lange, sølete frakken, et skjerf rundt halsen. Han var ferdig med oppslaget, selve bunnen. Nå gjenstod bare kunsten. Og han var i denne
gode flyten, som av og til inntreffer, nesten som en saklig rus. Hånden var stø og lydig. Tankene var tydelige. Han visste hvor han skulle. Det var bare å finne veien. Han beveget
seg, uanstrengt, fra motiv til motiv, som sakte, men sikkert tok form, anatomiske utsnitt, muskler, et skulderblad, en sene, et fingerledd. Han kunne knapt huske sist han hadde opplevd en slik kontroll, nå mestret han sine redskaper igjen, han mestret arbeidet, akkurat nå, idet arbeidet skulle løftes til kunst, idet håndverket, slitet skulle begynne å skinne, og det lignet lykke. Det var lykke. Men plutselig kjente han en voldsom smerte i øynene, som om noe knuste i dem og slo sprekker, det var akkurat som om øynene ble fulle av støy. Fargene gled over i hverandre, linjene løste seg opp, perspektivet forsvant, det rett og slett svartnet for ham og han sank ned på gulvet. Det varte ikke lenge. Det var allerede forbi. Bare smertens ekko kunne han høre, sine egne, tunge hjerteslag. Peter Wihl stod på kne og lenge hvilte han pannen i hendene. Han kom til seg selv. Alt falt på plass, like brått som det hadde gått i stykker. Han reiste seg, langsomt, og når han
snudde seg mot de høye vinduene kunne han se Helene og Kaia nederst i hagen, rammet inn av vinduenes sprosser og kors, i oktobers svinnende lys, og alt dette, som han kunne se, fylte ham med en glede, eller lettelse, så dyp, så omfattende, at han var like ved å gråte, fordi han like før hadde vært i mørket. Helene satt på den hvite benken
under epletreet og bladde i et manuskript, det sorte, kortklipte håret, de fiolette vantene uten fingre, den okerfargete kåpen, aldri hadde han sett henne tydeligere for seg,
mens Kaia raket løv, med en rive som var altfor stor for henne. Og Peter Wihl tenkte at han aldri hadde malt disse to menneskene, ikke sin hustru og heller ikke sin datter.
Kanskje det var grunnen: de stod ham for nær og han og han turte ikke.