Myten og den irrasjonelle fornuft (Innbundet)
Forfatter:
| Forfatter: | Stein Mehren |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2005 |
| Antall sider: | 447 |
| Forlag: | Aschehoug |
| Språk: | Bokmål |
| ISBN/EAN: | 9788203189715 |
Omtale Myten og den irrasjonelle fornuft
I første del av "Myten og den irrasjonelle fornuft" gjennomgår forfatteren tenkere og kunstnere som Brecht, Clausewitz, Adorno og Sartre, og han behandler forholdet mellom verdensbilde og menneskebilde. I annen del viser han hvordan surrealismen demonstrerer splittelsen mellom rasjonalitet og irrasjonalitet i vår tekniske sivilisasjon. Han viser også hvordan økosofien ender i motsigelser der dens natursyn ser bort fra det spesifikt menneskelige - å overskride naturen. Tidens fornuft er de tanker som tenker seg selv overalt, de ord som ordner våre erkjennelser og vår viten. Men denne fornuft er ensidig, for selv om den avslører noe, tilslører den samtidig noe annet. Dermed oppstår uløselige motsetninger i oss. I et nytt etterord plasserer professor Jan-Erik Ebbestad Hansen tenkeren Stein Mehren i en større sammenheng i vår tids idéhistorie Stein Mehren som kulturfilosof I sin omfattende produksjon har dikteren Stein Mehren utviklet et poetisk univers som favner vidt. Han er kjærlighetsdikteren, samfunnskritikeren, den romantiske naturlyrikeren og metafysikeren. Han kretser om de store stadiene i livssyklusen, om skapelse og unnfangelse, barndomserindringer, alderdom og død. Eller han kan hente sine temaer fra verdenshistorien og mytologien. Men selv om det tematiske spennet er stort, er tonen umiskjennelig mehrensk. Kjernen i dette universet er subjektiviteten og den sentrallyriske innvendigheten. Men Mehren er ikke bare en av våre betydeligste diktere, han har også skrevet en rekke kulturfilosofiske essays som hva originalitet, problembevissthet og refleksjonsdybde angår, gjør ham til en av de mest utfordrende og interessante intellektuelle i Norge i annen halvdel av 1900-tallet. Det er riktignok ikke tradisjonell akademisk fagfilosofi man finner i hans essays, til det kan de være for ekspressive og visjonære. Han er først og fremst dikterfilosofen som tenker ut fra et personlig, eksistensielt anliggende og som både tematisk og språklig søker bort fra formalisme og en abstrakt, upersonlig rasjonalitet. Fra Jan-Erik Ebbestad Hansens etterord
