På denne tiden av døgnet, idet ettermiddag blir til kveld, kan jeg høre Hurtigruta gli forbi ute i mørket mellom øya og Skarven. Og jeg ligger her i mitt eget mørke med hodet under teppet og med øynene lukket. Jeg ligger slik og dormer og lytter til skipets enorme motorer, og til vinden som synger i den vaieren som skal holde huset fast hver gang vi får orkan i kastene. Et pussig stykke musikk. Det er ikke vakkert, men det er sterkt og beroligende. Når jeg strekker hånden ut fra teppets varme og berører det kalde veggpanelet, kjenner jeg huset vibrere svakt. Det er som om det lever under fingertuppene mine. Det gjør meg godt å tenke at huset lever, og så kan vel det innfallet få lov til å være så banalt og dumt som det bare vil, for ikke har jeg tenkt å plage andre med tanker om dette.
      Og jeg ser for meg skipet slik det nå seiler opp sundet på vei nordover, som det lyser i høstmørket, ansikter vendt mot land fra vinduene i restaurantene og lugarene, det er noen som ser ut i den sorte ettermiddagen, og kanskje fanger enkelte av disse øynene opp omrisset av huset vårt inne i Viken, kanskje til og med omrisset av hun som nå står nede i den halvmørke stuen med en hånd på vindusbrettet, for slik står hun hver dag når nordgående Hurtigrute passerer, står slik i den halvmørke stuen og støtter seg med en hånd til vindusbrettet, en mager hånd mellom potteplanter og levende lys. Dette vet jeg, dette kan jeg se så klart for meg, fordi jeg ofte står slik sammen med henne, står bak henne, med min hånd på hennes skulder, eller kanskje til og med med hånden på hoften hennes, slik står vi og ser de mange lysene på Hurtigruta forsvinne langsomt ut mot storhavet, før de brått blir borte bak Nabben.

Til toppen