3 spørsmål til Kjetil S. Østli

– Politi og røver forteller historiene om en tidligere forbryter og en tidligere spaner.  Hva har du funnet ut om utviklingen av kriminalitet og politiarbeid i Norge de siste tiårene?

– Jeg har sett at kriminaliteten har utviklet seg trinnvis de siste 20-30 årene, fra rampestreker til det Norge og resten av verden tidlig på 1990-tallet kaller «organisert kriminalitet». Tveitagjengen var beryktet i hele Norge, de var kjent blant alle politifolk, de havnet jevnlig i mediene, de var «krimkjendiser», og hva drev de med? De drev stort sett med biltyveri og innbrudd, ihvertfall på 1980-tallet. Det var ganske uskyldig her, og politiet hadde ganske god kontroll. Men frem til i dag er kriminaliteten blitt grovere og mer profesjonalisert. Det er som om de må ta større og større sjanser. De ønsker rett og slett mer og mer utbytte. Og hvem gjør ikke det i Olje-Norge?

– Hva har vært den største utfordringen i arbeidet med boka?

 – Å lage en episk fortelling, fra tyvens og politimannens barndom og frem til i dag, av 30 lange intervjuer med de to. Jeg vil fortelle stoffet levende. Jeg vil bruke storytelling-verktøy fra krim og annen skjønnlitteratur. Men jeg må samtidig forholde meg til virkeligheten, og jeg må faktasjekke mye av hva de forteller meg. Det gjør det ekstra utfordrende å skrive «filmisk». Det har også vært en utfordring å flette sammen flere fortellinger, men når det går opp, er det så gøy at man vil hive noe i veggen av glede.

– Boka handler også om ditt møte, som journalist, med hovedpersonene og deres miljø. Hvordan ble du mottatt her?

– Først med forakt og latter. Som om jeg kom fra en idiotisk verden, det de kaller A4-verden, en verden fri for spenning og action, ifølge dem. Jeg brukte dessuten briller på den tiden, var i pappaperm og var glad i å lese bøker. Alt dette så politimannen og kjeltringen «ned» på. Eller: De spøker med den type mann jeg er. Jeg kalles «bebrillet akademiker», og de ser på seg selv som håndverkere, praktikere, som må bruke kroppen for å føle seg levende. Det må sies: De føler seg også som dinosaurer i møte med et moderne og likestilt samfunn. De vet at den typen menn de er, har gått ut på dato.

Men etterhvert møtes vi jo på flere punkter. Spaneren begynner å lese bøker, kjeltringen leser bøker og blir nysgjerrig på hvordan jeg og A4-menneskene lever. Og jeg forsøker å nærme meg dem og deres mannsidealer, for å se om de har noe som jeg savner, eller har gått glipp av, vi henter og låner litt av hverandres mannsidealer. Da blir det moro.

Til toppen