Rust (Innbundet)
roman
Forfatter:
| Forfatter: | Pedro Carmona-Alvarez |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2009 |
| Antall sider: | 741 |
| Forlag: | Kolon |
| Språk: | Bokmål |
| ISBN/EAN: | 9788205386075 |
Omtale Rust
Forfatterens store gjennombrudd
Av Karl Ove Knausgård
Som litterær konsulent inntreffer det bare ytterst sjeldent, ja, så godt som aldri, at man får en bok som er noe utover det vanlige, mellom hendene. Enda sjeldnere at man tenker «faen så bra dette er» under lesingen. Romanen Rust av Pedro Carmona-Alvarez er en slik sjeldenhet. Den representerer forfatterens store gjennombrudd, og vil stå igjen og lyse mens de andre bøkene fra bokhøsten 2009 slukkes en etter en.
To poler
Rust består av to deler, eller kanskje rettere, av to poler. Den første foregår i Norge, den andre i Chile. Handlingen i den norske delen er sentrert rundt en ung mann med kunstnernavnet Passolini, han kom fra Chile som liten, spiller i et band, de får enorm framgang, til han forsvinner. Forsvinningen er en gåte, og om den og alt annet forteller en rekke ulike fortellere som alle på en eller annen måte har hatt med Passolini å gjøre. Denne delen handler om å vokse opp, om å finne ut av seg selv og av verden, og om musikk. Musikken blåser gjennom romanen som en vind, virvler overalt opp minner og fortid, fravær og savn, glede og liv. Del én er en generasjonsroman i seg, for dem som vokste opp i Norge på nittitallet, men den er det på en så uhørt frisk, levende, medrivende og innsiktsfull måte at dens relevans når langt utover den ene generasjonens bredder.
Maktovergrep i Latin-Amerika
Handlingen i den chilenske delen er sentrert rundt militærkuppet i 1973, eller snarere militærkuppets ettervirkninger, for det er dets barn som fører ordet.
Noen politietterforskere i Buenos Aires finner en natt et hus med åtte døde mennesker i. De er henrettet, og et av rommene er fullt med mapper om dem, av hvilke det går frem at de alle på ulik måte har vært involvert i torturering og andre maktovergrep under militærdiktaturet i Chile. Derfra rulles en mengde ulike historier opp. Igjen er det savn, fravær, minne, fortid det handler om, men nå sentrert rundt eksilets erfaring. Og det er en slags åpenbaring: Plutselig, med ett slag, er Norge og det norske satt helt ut i periferien, det betyr ingenting lenger. I første del er Chile bare et land langt borte, et slags rykte, og bildet av passiviteten og nedtrykketheten til noen av flyktningene derfra, hvordan de kan bare sitte og drikke og se på tv, eller ta livet sitt, virker nærmest uforståelig. I andre del er det Chile som er verdens midte, da er det Skandinavia som er en avkrok, de problemene eksil-chilenerne har, fullkomment begripelige, og skandinavenes uforstand forferdelig.
Historie i bevegelse
Noe av det samme inntrykket, bare i mindre skala, skaper Carmona-Alvarez' bruk av mange ulike fortellere gjennom romanen. For hver gang en ny forteller overtar, flytter verdens sentrum seg. Mannen de forteller om, er ikke der, han er forsvunnet, det er hans avtrykk de beskriver. På lignende, men ikke identisk, vis, forholder det seg med militærkuppet i Chile – det er ikke lenger der, det har forsvunnet inn i historiens store intet, det som blir beskrevet, er dets avtrykk. Og slik er det jo, historien er i bevegelse, den forandrer seg alt etter hvor man ser den fra, og menneskene rundt oss, også de er i bevegelse, også de forandrer seg alt etter hvor de blir sett fra. Det eneste som ikke beveger seg, som ikke forandrer seg, det er oss selv og vår egen verden – og at den ikke finnes i denne romanen, at intet perspektiv er privilegert eller endelig i den, utgjør dens kjerne, eller kanskje heller anti-kjerne, og er det viktigste argumentet for å lese den – for hvorfor skulle vi lese litteratur i det hele tatt, om det ikke var for å komme ut av oss selv og vårt eget bilde av verden? Bare derfra kan vi se hvem vi er.
Og, tror jeg, det er i kombinasjonen mellom det helt nære og velkjente, ja, ofte nesten trivielle, som alle liv består av, og den opphøyning som formen besørger, det store den også alltid samtidig snakker om, at Rusts originalitet og verdi ligger. Men det unner jeg deg å ta stilling til selv. Les den, og se.
Intervju
Larmen og stillheten
Av Susanne Hedemann Hiorth
– Det er to hovedanslag i min verden: musikken og Latin-Amerika. Jeg er musiker, og Latin-Amerika er en stor og viktig del av det jeg gjør, sier Pedro Carmona-Alvarez.
Han er nettopp ferdig med Rust, en roman som gir leseren inntrykk av at forfatteren nærmest gir alt han har. Musikken og Latin-Amerika strømmer gjennom romanens to deler. I første del følger vi det norske bandet The White House og ulike personer
som har kjent vokalisten med artistnavnet Passolini. Han kommer til Norge fra Chile som ung gutt, gjør stor suksess med bandet og forsvinner. Sporløst. Annen del kretser rundt militærkuppet i Chile i 1973. Vi møter en gruppe mennesker som går langt for å hevne ugjerninger under diktaturet.
– Jeg ville utforske hva som bor i meg som historieforteller, sier
Pedro Carmona-Alvarez.
– Jeg ville tømme dette her. Og jeg vil at romanen skal være en
verden man kan gå seg vill i.
Flytter sentrum
I 2005 satt Pedro Carmona-Alvarez i Buenos Aires og skrev de første sidene.
– Jeg tenkte meg et band hvor en av musikerne er forsvunnet, og likte tanken på at de skulle spille sammen igjen. Man ville høre et tomrom i lyden, og noen måtte fylle hans plass, sier Pedro. Dette ble opptakten til en fortelling om oppvekst i Norge, band-tilværelse, kjærlighet og turnéliv.
– Det handler om å være kompiser, og om å gjøre noe så mye at det til slutt blir en del av deg, noe du ikke kan skilles fra.
Jeg ville også skrive om hvor selvsentrert tilværelsen i et band med suksess kan være. Man lever i en boble – mellom busser, sound-checker, pils og fest – og er på en måte langt unna verden.
– Den andre delen av romanen står i skarp kontrast til den første. Hva tenker du om det?
– Første del er snakkesalig og norsk, og alt som kommer fram er borgerlige og sosialdemokratiske ting. Folk som sliter med kjæresten, utroskap og hvor kul man er. Her kommer Chile kun til syne som et kart i klasserommet, som anekdoter fra en barndom. Jeg flytter sentrum fullstendig i den andre delen. Den handler om nostalgi og sorg. Alt kameraten Daniel ikke har sett ved Passolini blir utdypet. Her håper jeg Passolini får en annen klangbunn enn den eksentriske.
Pedro Carmona-Alvarez snakker så levende og informert om romanpersonene sine at man skulle tro de var gamle kjente. Perspektivet i romanen veksler mellom en rekke ulike fortellere. Pedro sier han har vært opptatt av gjenfortellingen.
– Gjenfortellingen er en ytterst subjektiv fortellermåte, som er full av hull. Det største hullet i romanen er Passolini selv. Jeg ønsket også å stykke opp del to av romanen. Den handler om bestialitet, Latin-Amerikas historie og politikk. Personene har ulike innganger til hevn og vendetta, selv om sorgen har samme kilde.
Å vende kunsten ryggen
I sin helhet kretser romanen Rust rundt et forsvinningsnummer av musikk-mytologiske dimensjoner. Pedro sier han er fascinert av kunstnere som slutter å skrive, som den franske poeten Arthur Rimbaud og J.D. Salinger.
– Jeg tenker på kunstneren som forkaster kunsten, og går inn i en virkelighet. I vår tidsalder som er så drøy, synes jeg det krever et mot å vende kunsten ryggen. Stillheten er en kraftig størrelse. Man er ofte så redd for å brenne seg ut, miste taket. Jeg synes det er interessant med mennesker som klarer å se noe annet i hvitøyet. Men det er sikkert en romantisk forestilling.
Eksil-erfaringer
Pedro Carmona-Alvarez ble født i Chile og kom til Norge som 12-åring, etter noen år i Argentina. Han har fem bøker bak seg, og er også kjent som musiker i det bergensbaserte bandet Sister Sonny og på egen hånd. De siste fire årene har han jobbet med romanen Rust, som ser ut til å trekke på mange egne erfaringer.
– Jeg har prøvd å behandle stoffet med litt avstand. Jeg ville bruke selvbiografi ske ting til å skape folk og universer, og skrive ut noe jeg ville utforske. En ting var selve fiksjonsfortellingen og kulissene, men det handler samtidig om ekstremitet, eksil, fravær, sorg, skuffelse og bitterhet.
Disse temaene blir også problematisert i annen del av Rust.
– Mer enn hevnaksjonen, handler dette om hva eksil gjør med ungene til folk. Om hvordan man arver sine foreldres ungdomskjærligheter og antipatier. Vi møter folk som luller seg inn i gamle protestviser. Det handler om en bitterhet som er konstruert gjennom nostalgi, sier Pedro Carmona-Alvarez, og fortsetter:
– Vi som er eksilbarn, vokste opp med foreldres nostalgi. Når man reiser tilbake, kjenner man seg ikke igjen i det. Man lærer seg å elske et land som ikke finnes.
Utdrag
Fra del 1
Han kom inn i klasserommet sammen med moren sin, og vi ble sittende og stirre på ham, alle sammen. Vi hadde bare møtt noen få utlendinger før; Katalina som gikk i B-klassen og som var fra Uruguay, men ingen av oss kjente henne noe særlig. Dessuten var hun ganske lys i huden, snakket helt flytende og hadde gått her på skolen siden førsteklasse, så vi tenkte ikke noe særlig over at hun egentlig ikke var herfra. I sjetteklasse gikk dessuten en jente som var fra Kina, som vi sa. Hun het Marianne og var adoptert, antagelig fra Korea, men ingen visste noen ting om henne, siden hun var en av disse som smøg seg rundt på skolen, en av dem som krøp som en skygge inntil veggene, alene eller sammen med en venninne like karakterløs og gjennomsiktig som henne selv.
Det fantes ellers ikke så mange innvandrere på Ødegården. Sånn generelt. I hvert fall ikke så mange som hadde barn på vår alder. Det var et par pakistanerfamilier som bodde i høyblokken nede ved Landerud, en tyrker som drev en kiosk på Tårnåsen, men ingen vi kjente. I tiden etter at Passolini og familien hans kom, derimot, kom det også en mengde andre utlendinger; et kommunistisk ektepar fra Argentina, med to barn, en liten tjukk gutt og en tynn jente som var tvillinger; en hel haug med folk fra Laos, som alltid gikk i flokk og som så ut som mus, der de pilte opp og ned fra Landerudsenteret; en feit mexicansk sjømann som begynte å selge brukte tv-er nede på Landerudsenteret sammen med en annen fyr, en fra El Salvador eller Guatemala, som visstnok hadde vært minister eller noe lignende. Jeg husker ikke hva han het, men jeg husker at han alltid gikk i gammeldagse dresser (sånne med vest), og at vi ungene bare kalte ham hva heter du, siden det var alt han kunne si. Det var i hvert fall det eneste han sa til oss ungene da han gikk forbi oss eller traff oss på butikken. Han hengte seg noen år etterpå i leiligheten sin, på julaften.
Klassen vår var helt stille til en forandring. Vi stirret på Passolini. På Carla. Frøken Telle fortalte oss at Passolini var fra Chile, dro ned verdenskartet og pekte på det langstrakte landet. Så ga hun Passolini pekestokken, og etter at Passolini hadde sett på moren – som for å forsikre seg om at det var ok – pekte han på en liten prikk som var byen han hadde vokst opp i. Han pekte på Santiago og etterpå pekte han på Argentina, på hovedstaden Buenos Aires. Frøken Telle forklarte oss at familien til Passolini var politiske fl yktninger, at de hadde måttet flykte fra en slem diktator og at de hadde fått lov til å komme hit, hjem til oss, for å starte et nytt liv.
Og så sa hun at vi måtte være greie.
At vi måtte få ham til å føle seg velkommen.
Passolini bare stod der, og så rett frem.
----------------------------------------------------
Fra del 2
Jeg er ingen smart mann. Jeg er klar over det, for det har jeg aldri vært. Ikke da jeg var yngre, og sikkert ikke nå heller. Men jeg vet hva jeg kan og hva jeg ikke kan. Og én ting kan jeg, med sikkerhet: Jeg kan si at jeg ikke skammer meg. At jeg lenge skammet meg, at jeg lenge gikk rundt i denne byen og vred meg, rykket til, som om kroppen var ridd av kramper og skjelvinger jeg ikke kunne kontrollere. Jeg skammet meg over hvem jeg var, over hvem jeg ikke var, hvem jeg var blitt og hva jeg hadde endt som. Jeg skammet meg over barndommen min, skolene jeg hadde gått på, feriene og alle de landene jeg hadde besøkt. Presteskolen. Matsalen. Engelskkunnskapene og de amerikanske klærne jeg fikk. De elektriske togene og tråsyklene som vennene mine misunte meg. Og siden, etterpå, da jeg landet her borte, med ansiktet først, da jeg endte i dette andre, dette som jeg ikke kan gi noe navn – da skammet jeg meg som en hund over det livet jeg levde her i Buenos Aires, mens jeg vasset i en myr som muligens var selvmedlidenhet, men også en slags sjokktilstand, noe kvikksandaktig – grått, tregt – og som gjorde at jeg lenge ikke orket å fi nne ut av noe som helst. Jeg skammet meg over å være så redd som jeg var, over at jeg lot meg lamme av skrekk når jeg tenkte på at det måtte finnes en sannhet, et eller annet sted, at noen, i en eller annen krok av dette forpestede kontinentet, visste ting jeg ikke visste, ting jeg ikke engang ville vite, men som jeg før eller senere måtte dykke ned i. Dette har jeg selvsagt tenkt på senere. På den tiden klarte jeg ikke å tenke på noe som helst. Jeg var redd stort sett hele tiden, og når jeg tenker tilbake, har jeg følelsen av alltid å gå inntil veggene, som om jeg ville være en skygge, eller kanskje ikke engang en skygge, for også skyggene fikk meg til å skamme meg, kanskje mest av alt skyggene, alle skyggene som går sånn jeg gjorde, nesten usynlige inntil murveggene, overalt. Av og til lurer jeg på om det finnes annet enn skygger, for uansett hvor du velger å se, så er de der. Tause, med innhule kinn og døde øyne som lyser. Og derfor skammet jeg meg. Over å være en av dem. Og over å være livredd dem alle. Men det gjør jeg ikke lenger.