Et stort og økende antall norske barn og unge går ikke på skolen. De vil. Men klarer ikke. Fenomenet har forplantet seg fra videregående skole via ungdomsskolen til barneskolen og kalles «skolevegring». Fagmiljøene er enige om at dette er en massiv folkehelseutfordring, men hvorfor ser vi denne utviklingen nå?

Da Gaute Brochmann fikk sin grunnskoleutdanning på 1980- og 90-tallet gikk alle på skolen. Flinke og mindre flinke. Praktikere og teoretikere. De som hadde det bra hjemme, de som ikke hadde det. De som spilte fotball i friminuttene og de som røyka sigaretter bak trafoen.

De aller færreste hadde noen uttalt kjærlighet til denne institusjonen. Tvert imot hadde alle sine ting de mislikte, fra lærere til medelever til fag til det å måtte sitte stille på en stol dagen lang. Allikevel troppet de opp, alle som en, dag ut og dag inn.

En generasjon senere er dette annerledes.

I Skolevegringsmysteriet sporer Gaute Brochmann opp årsakene til skolevegring og forsøker å se dem i et bredere samfunnsmessig perspektiv – med de berørte barna og deres historier som et naturlig fokuspunkt.