Mor og venninnene hennes var enker. De fleste ektemennene hadde vært døde i mange år, men enkene hadde levd videre og hadde ikke glemt de henfarne mennene i årenes løp, men lot heller ikke til å klamre seg til minnene om sine gravlagte ektefeller. Tiden hadde sant å si gjort de gamle damene formidable. I mitt stille sinn kalte jeg dem De fem svaner, eliten på Rolling Meadows East, kvinner som hadde ervervet sin status, ikke bare takket være seiglivethet eller fravær av kroppslige problemer (alle var syke på en eller annen måte), men fordi alle fem var mentalt robuste og selvstendige på en måte som ga dem et anstrøk av misunnelsesverdig frihet. George (Georgiana), den eldste, innrømmet at Svanene hadde vært heldige. «Foreløpig har vi alle vettet i behold,» kvitret hun. «Men man vet jo aldri – vi sier bestandig at hva som helst kan skje når som helst.» Hun hadde løftet høyrehånden fra gåstolen og knipset med fingrene. Friksjonen var svak og ga ingen lyd, noe hun syntes å registrere, for ansiktet skrukket seg i et asymmetrisk smil.

Jeg sa ikke til George at jeg hadde mistet vettet og fått det tilbake, at å miste det hadde gjort meg vettskremt, eller at mens jeg sto og snakket med det i den lange korridoren, dukket en strofe fra en annen Georg, Georg Trakl, opp i hodet mitt: In kühlen Zimmern ohne Sinn. I kjølige rom uten mening. I kjølige, meningsløse rom.

«Vet du hvor gammel jeg er?» fortsatte hun. «Hundre og to år.»

Hun eide et århundre.

«Og Mia, hvor gammel er du?»

«Femtifem.»

«Bare barnet.»

Bare barnet.

Så var det Regina på åttiåtte. Hun hadde vokst opp i Bonden, men flyktet fra provinsen og giftet seg med en diplomat. Hun hadde bodd i en rekke land, og diksjonen hennes hadde et fremmedartet preg – kanskje snakket hun overtydelig – en følge av både gjentatte opphold i fremmede miljøer og, ante det meg, jåleri, men den selvbevisste tilsetningen hadde eldes i takt med henne til den ikke lenger kunne skilles fra hennes lepper eller tunge eller tenner. Regina utstrålte en dramatisk blanding av sårbarhet og sjarm. Hun hadde giftet seg på nytt to ganger etter at den første ektemannen døde – begge mennene hadde krepert – og etter dem fulgte flere forhold med menn, deriblant en stilig engelskmann som var ti år yngre enn henne. Regina benyttet mor som fortrolig venninne og medutforsker av lokale kulturbegivenheter – konserter, kunstutstillinger og iblant et teaterstykke. Videre var det Peg, på åttifire, som var født og oppvokst i Lee, en enda mindre by enn Bonden, hadde møtt sin mann på high school, fått seks barn med ham og var velsignet med et mylder av barnebarn som hun klarte å holde rede på i minste detalj, et tegn på forbløffende nevrologisk sunnhet. Og til sist var det Abigail på nittifire. Hun hadde vært høy en gang i tiden, men ryggraden hadde gitt etter for benskjørheten og hun var svært krokrygget. Dessuten var hun nesten døv, men jeg følte beundring for henne fra første stund. Hun kledde seg i velsittende bukser og gensere av egen produksjon, applikert eller påbrodert epler eller hester eller dansende barn. Mannen hennes var borte for lengst – død, sa noen; andre hevdet at det dreide seg om skilsmisse. Hva det enn kan ha skyldtes, hadde menig Gardener forsvunnet under eller umiddelbart etter annen verdenskrig, og enken eller den fraskilte hadde skaffet seg lærerutdannelse og blitt formingslærer i grunnskolen. «Krokete og døv, men ikke dum,» hadde hun gitt ettertrykkelig beskjed om ved vårt første møte. «Du må bare komme og besøke meg. Jeg liker selskap. Det er leilighet tre-to-null-fire. Gjenta etter meg: tre-to-null-fire.»

De fem var alle glade i å lese, og møttes i en lesesirkel med noen andre kvinner en gang i måneden, en sammenkomst som hadde et visst konkurransepreg, fikk jeg høre fra diverse kilder. I løpet av tiden mor hadde bodd på Rolling Meadows hadde et uvisst antall karakterer i hennes dagliglivs teater forlatt scenen og gått over til «Pleie», for aldri å vende tilbake. Mor sa rett ut at når noen forlot lokalitetene, forsvant vedkommende «i et svart hull». Sorgen var minimal. De fem levde intenst i nuet, for i motsetning til de unge, som har et fjernt, filosofisk forhold til sin egen dødelighet, visste disse kvinnene godt at døden ikke var abstrakt.

Til toppen