Han hev etter pusten og kjente at svetten piplet. Noen beveget seg ute i gangen. De var inne i leiligheten! Det måtte være dem! Han satte seg brått opp i senga og skrek av full hals: - PAPPA! MAMMA! Men ingen svarte. Hvorfor kom ikke foreldrene hans løpende og beskyttet ham? De lå jo i rommet ved siden av. Han hørte tunge skritt ute i gangen. Men det var ikke skrittene til foreldrene. - PAPPA! skrek han igjen. Stemmen skar gjennom rommet. Men ingen svarte. Hørte ingen skrikene hans?
Han grep lysbryteren til lampa over senga og trykket. Men det kom ikke noe lys. Han trykket igjen. Ingenting. Skrittene var rett utenfor rommet hans nå. Det var flere av dem. De beveget seg sakte. Han trykker av all kraft. Like dødt.
Og da så han dem. Fire silhuetter i døråpningen. Men de hadde ikke normale ansikter. Det han så fikk blodet til å fryse til is i årene. Øynene virket store som golfballer, og det glinset i huden deres. De groteske hodene hadde verken munn eller nese, men en lang snabellignende sak som rugget når de beveget seg. Han kunne høre dem pese dypt og gurglende. Han trakk med seg dyna, krøp innover og skrapte med neglene i veggen. Men han kom ikke lenger. Det var ingen steder han kunne rømme...

Til toppen