«Som 12-åring klatra jeg opp på en fjellknaus på Kjelsås. Jeg stoppa opp og så ut over byen, helt borte i mine egne tanker. Da jeg skulle klatre videre, så jeg at det var ekstremt bratt. Jeg hadde ikke noen mulighet til å klatre verken opp eller til siden, og ned gikk det i hvert fall ikke. Plutselig begynte mosen jeg sto på å skli. Det gikk fortere og fortere. De glatte Aurlandsskoene mine bremsa ikke i det hele tatt. I siste sekund fikk jeg feste med den ene foten i en liten stein helt ute på kanten, trettifem meter over bakken. Den lille steinen var det eneste som hindra meg i å bikke over kanten og lande i asfalten langt der nede med et klask. Død!
 
En hysterisk dame ropte ut av vinduet at jeg måtte sitte helt stille, og hun skrek inn i telefonrøret mens hun veiva med armene. Jeg turte selvsagt ikke annet enn å sitte helt i ro. Naboene kom til, og barna i gata nedenfor stimla sammen. Alle sto de der og så opp på meg. Til slutt kom brannvesenet og kjørte en stige opp mot meg i full fart. Da den traff fjellet, løfta jeg foten uten feste og plasserte den på det øverste trinnet. Samtidig klatra en brannmann oppover stigen med raske steg for å ta imot meg. Idet han kom opp og møtte blikket mitt, rista han oppgitt på hodet. Han var både bekymra og streng i ansiktet: «Jaså, er det deg igjen», sa han og viste til gårsdagens utrykning. Jeg og en kompis hadde tent på tannlegens hekk. Den brant helt ned …
 
«Ja. Alex Rosén. Født 11. mars 1968. 12 år», svarte jeg og klatra fornøyd ned mens jeg kjente blikkene fra alle folka på bakken. Jeg hadde overlevd. Tøft!»

Til toppen