Dette er Geir Gulliksens første diktsamling siden 2008. Dikten i den handler om å leve med seg selv og andre, der det grunnleggende slektskapet mellom alt organisk liv fremstår som viktigere enn individuelle, menneskelige variasjoner. En ung trost. Hibernerende jordmaur. Bjørketreet som en gang var en slags søster eller tante for en ung gutt. En åtte minutter lang relasjon mellom en mann og en linerle. Diktene skrives frem som skisser og variasjoner som diskuterer med seg selv om måter å nærme seg det levende på. Er det mulig å skrive seg inn i andre livsformer uten å henfalle til enkel menneskelig besjeling?