Egentlig var Andy Griffiths en engelsklærer som var fortvilt over at elevene ikke leste bøker lenger. Da han spurte dem hvorfor de ikke leste, så svarte de bare at de syntes det var kjedelig.

– De ville ikke lese «dumme bøker», bare se film og spille dataspill. Jeg ville vise dem at de tok feil, at bøker kan gi så mye glede. Så jeg begynte å skrive historier som jeg leste for dem, og jeg fikk rett. De ble bergtatt, forteller Andy.

[ ... ] – Jeg hadde lyst til å riste litt opp i det konservative barnebokmarkedet, så etter hvert tok jeg to år fri for å skrive hver dag. Jeg stolte på reaksjonene jeg hadde fått fra barna - og ville videreutvikle det. Det var egentlig galskap, for jeg kunne jo ikke leve av det. Men jeg tenkte at greit, jeg trenger ikke bil eller hus, for dette er så gøy, forteller han.

[ ... ] Han tror mye av suksessen ligger i samarbeidet med nettopp illustratøren Terry - og kona Jill som er redaktør.

– Barna kjeder seg fort, så vi tenker mindre tekst og mer bilder - og på å få leseren raskt inn i historien. Vi redigerer konstant, ord for ord, side for side, og tenker alltid: Dette kan bli den boken et barn plukker opp for første gang, og et barn vil ikke plukke opp så mange bøker før de gir opp - hvis de ikke blir fanget. Så for oss er dette blodig alvor. Vi vil virkelig at barn skal lese.

Les hele intervjuet på vg.no